Honeysuckle (75 bilder): typer og omsorg

Honeysuckle er en dekorativ hagebusk fra familien med samme navn. Avhengig av den spesielle sorten og arten, kan den være oppreist, krype og klatre, og det er derfor den er spesielt populær i utviklingen av landskapsdesign. Store og lyse blomster i forskjellige nyanser pryder arbors, smug og dekorative komposisjoner. Entusiastiske kjennere vet at det er spiselige varianter. Bærene til en slik kaprifol er like nyttige som de andre mer kjente, og vekstprosessen er så enkel og grei som mulig.

Honeysuckle (lonicera) skylder navnet sitt til den tyske legen og botanikeren Adam Lonitser. Dekorative varianter med lyse farger og skinnende bærfrukter brukes i hager, i utforming av tomter og tilstøtende territorier. De blomstrer fra sen vår til midten av sommeren. Noen varianter finnes i naturen, og andre introduseres spesielt av oppdrettere og gartnere.

Arter og varianter av kaprifol kan diskuteres i lang tid. Det er mer enn to hundre arter, og alle av dem er forskjellige i utseende, livsstil og habitat. De fleste av dem vokser på den nordlige halvkule, spesielt i Øst-Asia og Himalaya. I våre breddegrader er flere titalls varianter vanlige, og omtrent ti av dem er spiselige.

Dette er en egen kategori, som ennå ikke er så populær som andre bærbusker. Selv om det ikke er vanskeligere å dyrke det selv fra bunnen av. Honeysuckle er ikke redd for frost, den trenger bare minimal pleie, og den føles bra på snau jord. Samtidig dekorerer den hagen perfekt med store og velduftende blomster. Høyden på busken når 1,5 m. De største og deiligste fruktene i de nordlige variantene er Siberian og Altai, men det er også mer omtrentlige alternativer.

Sammenlignet med andre bærbusker, brukes kaprifol til å produsere frukt hvis smak ligner blåbær. De brukes ikke bare til mat, men også i legemidler og medisiner. I tillegg antas det at aromaen av kaprifol lindrer stress og nervøsitet. Det gir effekten av en særegen fyto- og aromaterapi.

Men vi må ikke glemme at bær av uspiselige varianter ikke bare er uegnet til mat, men også kan være giftige. Menneskene kalte kaprifolen en ulvebær.

Den mest berømte dekorative variasjonen av kaprifol. Det var det som opprinnelig var planlagt å bli kalt hele familien. Kaprifol ble brakt fra Sør-Europa og Kaukasus. Dette er store krøllete busker, som med forsiktig og sterk støtte strekker seg opp til 6 meter.

Honeysuckle er en honningvariant med velduftende gul-lilla blomster. I noen regioner på Krim finnes rødlig eller hvit, men de blir også gule på slutten av syklusen. Fruktene fra kaprifol er røde. Den viktigste blomstringsperioden er juni.

Blant fordelene med sorten er rask vekst, forventet levealder på opptil 50 år og kompatibilitet med andre planter. Ofte er kaprifol plantet med klatreroser. For vellykket vekst er fuktig fuktig fruktbar jord nok for den.

I det naturlige miljøet er klatresorter vanlig i Europa, Asia og Nord-Afrika. De blir verdsatt for sine utmerkede dekorative egenskaper og den intense blomstringen. Gjennomsnittshøyden er opptil 5 m. Blomstene er velduftende, av en mettet rød fargetone med en gul kjerne.

Det er flere underarter av klatre kaprifol: gylden aurea, lilla belgika og sent serotin. Det siste er spesielt elsket av gartnere i en lang blomstringstid - nesten gjennom sommeren.

Wild Tatar kaprifol vokser i strengt definerte regioner: i Kasakhstan, Sibir, Altai. Men det er med hell avlet av gartnere i mange underarter. Buskehøyde - opptil 3 moh.Det begynner å blomstre ved slutten av våren, og fargene varierer fra hvit til mørkrosa og mettet rød. Det er flere varianter: Alba, Grandiflora, Sibir, Punik, Lutia, Latifolia og andre. Alle av dem er upretensiøs og frostbestandig. De skiller seg hovedsakelig i nyanser og dekorative egenskaper.

Dette er en liten prydbusk opptil 1 m høy. Det ser perfekt ut når du pynter arbors og grenser, i hekker. Gule blomster med en rødlig farge nesten luktfri. Men dvergsorten er mer motstandsdyktig mot parasitter og skadedyr enn andre, derfor er den veldig populær blant gartnere.

Oppdrettere avlet opp en uvanlig hybrid, og kombinerte kaprifol med toskansk kaprifol. Dette er en interessant svingete variant med lilla blomster. Men han tåler ikke frost, derfor krever ly for vinteren.

Det særegne ved denne sorten er i en tett, volumetrisk krone opp til 4 m høye. Blomstene er en utmerket honningplante med en karakteristisk aroma. Nyansen er gylden. Etter blomstring er busken dekorert med skinnende dekorative røde bær.

Nok en liten og grasiøs busk opptil 1,5 m. Den er miniatyr, med delikate skudd og velduftende syrinblomster. Denne sorten er ikke redd for ikke bare frost, men også tørke. Små blader er vanskelig å skade. Den kan trygt plantes for å dekorere alpine lysbilder og steinhager.

Den vanskeligste fasen med kaprifolpleie er å velge et landingssted. De fleste varianter trenger både sol, fuktighet og fravær av sterk vind. På tørre og knappe jordarter blir busker ofte plantet i skyggen av gjerder.

Rotsystemet til buskene er ganske overfladisk, så du trenger ikke hele tiden å løsne bakken for ikke å skade rhizomen. Men fôring og multing er utmerket. De første tilsetningsstoffene blir introdusert under blomstring. Den andre fôringen basert på vermicompost - under utseendet til frukten. Den tredje er etter innhøstingen. Vanligvis brukes grasgjødsel med aske til dette. Nærmere vinteren, mulch igjen buskene med kompost for å beskytte dem mot frost.

Med jevne mellomrom må buskene kuttes. Dette gjelder spesielt for spiselige varianter, fordi bare nye skudd bærer frukt. Foryngende kaprifol anbefales hvert tredje år. For å gjøre dette, kutt av alle de gamle og skrøpelige skuddene, og etterlatt noen av de sunneste, yngste og sterkeste. De eldste buskene kan forynges radikalt: kutt dem til bakken. Med regelmessig pleie vokser kaprifol raskt tilbake.

I tillegg til foryngelse, må du regelmessig fjerne gamle og ødelagte grener, feil voksende og ødelagte skudd, andre problemer. Ofte er det de som fører til manifestasjon av sykdommer og sopp.

Honeysuckle er plantet i mai eller september. Det forplanter seg av frøplanter. Forbered først en plantegrop med en dybde på ca 45 cm. Det er viktig å observere avstanden mellom buskene - i gjennomsnitt ca 2 m, men dette avhenger av den spesielle sorten og størrelsen.

Hell kompost, aske og superfosfater i gropen. Form en haug inni. Plasser en frøplante forsiktig på den og spredte røttene langs kantene på knollen. Fyll hullet med jord og kompost, hell, fyll til enden, tamp litt og vann igjen.

Du kan ikke være redd for å overdrive det med fuktighet. Med kaprifol er dette ingen lett oppgave. Etter planting er det viktig å unngå uttørking. Derfor er frøplanter nødvendigvis kledd med gress, halm eller andre egnede materialer. Spesielt nøye overvåke fuktigheten om sommeren etter vårplantingen.

Når du velger og planter, er det bedre å alternere varianter - på denne måten pollineres blomstene bedre, og de første fruktene vil vises etter 2-3, sjeldnere - etter 4 år.

Ulike varianter av kaprifol står overfor de samme problemene.

Hvis bladene begynner å tørke gradvis - mest sannsynlig er dette en soppinfeksjon av ramulariosis, tuberkulose eller cercosporosis.Først vises gule eller brune flekker, som gradvis blir mer og mer. På grunn av dette visner bladene og svekker hele planten. Det er nødvendig å fjerne og brenne alle berørte fragmenter.

Et annet vanlig soppproblem er pulveraktig mugg. Du kan takle det ved å behandle busker med svovelholdige medisiner.

Noen arter av nematoder sprer flekker- eller mosaikkvirus. Det er nesten umulig å takle dem, så du må ødelegge skadede busker nøye og velge plantemateriale nøye.

De vanligste skadedyrene er rosettbladorm, kaprifolfingermorm, bladlus, stikkelsbærmøl, skaleringsinsekter. De må bekjempes mekanisk og gjennom regelmessig bruk av spesielle insektmidler. Kjemiske preparater introduseres i form av små dråper vanning, men de kan ikke brukes når det gjelder spiselige varianter.

For å gjøre frøplantene dine alltid vakre, lyse og uvanlige, sjekk ut vårt utvalg av bilder. Vi har samlet de mest interessante eksemplene og kombinasjonene med kaprifol. Kos deg med å se!